dighed, og i det samme tog hand bag fra mig den dinglende
Hale, som vanærede min Hoved=Prydelse. Dette forskaffe¬
de mig en u-sigelig Lindring, mit brune Papiir blev kastet paa
Jlden, og jeg loe derover tillige med de andre; men jeg var endnu
forvirret over min Vildfarelse og Følgerne deraf, og ventede
efter Fruen, som jeg var indbudet af, med Bekymring og
Frygt.
Da hun kom ind, blev jeg slaaet med en undseelig Frygt,
formedelst den Ærbødighed, hvormed hun blev begegnet af
Personer, der vare saa meget høyere end jeg; jeg havde ikke
meere Magt til at betænke hvad jeg skulde sige, og besluttede
derfor at udtrykke mine Tanker alleneste ved et meget dybt
Buk og ved en ydmyg Opførsel; jeg trinede derfor i en Hast
tilbage, og da jeg i det samme bukkede mig med den dybeste
Ærbødighed, var jeg saa ulykkelig at støde Skiermbrettet om¬
kuld, som ved sit Fald veltede Theebordet, slog alt Porcelai¬
net i stykker, og lemlæstede den lille Skiøde=Hund. Midt i all
denne Ødeleggelse stod jeg følesløs i Taushed og Forbauselse,
og blev døvet ved Fruentimmernes Skriig, Hundens Hylen,
og Klangen af det sønderslagne Porcelain; og medens jeg be¬
tragtede mig selv som Aarsag til saa mange Ulykker, saa troer
jeg at jeg følte saa smertelig en Hierte-Angest, som den der
med en Strikke om sin Hals seer op, medens den anden Ende
deraf giøres fast paa en Galge.
Jmidlerttid blev Skiermbrettet strax sat paa sit Sted
igien og det sønderslagne Porcelain taget bort; og omendskiønt
alles Tanker vare alleeneste henvendte til Hunden, saa vend¬
