Enhver, som skiødesløs med Banco=Sedler løber,
Og sammes giørte Tab udi Aviser røber,
Ham burde denne Straf med rette høre til,
At Finderen beholdt, hvad Lykken unde vil.
En lover for en Hund Douceur af to Ducater.
Mon han detaler meer i Skat end en halv Stater?
Slig Hunde=Kierlighed man nok maae kalde Velsk.
Fornuften kusker her, hvor Villien raaber: elsk.
Norge.
Den tappre General og Norske Hærs Anfører,
Herr Gustav Gruner, nu ey Jorden meer tilhører.
Han Gud sin Siel befoel, og hans Commando=Stav,
Som kort men værdig ført, igien til Kongen gav.
Som usædvanligt Nyt man melder, at en Svane,
Er kommen flyvende, mod disse Fugles Vane,
Til dette kolde Land, og fanget levende;
Men meldtes, at den sang, saa var det rarere.
Tydskland.
Saa har da Fredens Gud en Tid her vildet give,
Hvori Aviserne vil meget mavre blive:
Thi Krigen Ende har, og Keyser=Dronningen
Med Preussens Konge har en Freds Pagt gjort igien.
Man har i hubertsborg arbeydet nok paa dette,
At kunde Tydsklands Fred paa Fode atter sette.
Til god Lyksalighed den Spaadom Fremgang fik,
At Fredens Foraar kom før Vinteren forgik.
Det var den høye Tid, ifald man saa maae sige,
At Freden kom i Stand igien i dette Rige;
Thi næsten i hver Bye var Mangelen saa stor,
At intet var til fals, og lidt at kiøbe for.
Hvor mange Klagemaal sees ey fra Leipzig trykte,
Endog da Freden stod i allerbeste Rygte.
At Brændeved og Æg, samt Smør var ey at faae,
Hvornæst Vandmøllerne for Frost ey kunde gaae.
133
