Paris.
Saa store Siæle har og sine store Plager!
Voltaire for sin Ven sin Skjebne her beklager (¬
At Lykken har ham nu paa nye igien forladt,
Og at han blev saa viis kun for at blie forhadt.
Han paa det Øyeblik med Længsel nu vil vente,
Som til Elysien hans store Siæl skal hente,
Han skriver: Han ey meer tør frygte Ormers Rov.
Han - som i Livet alt blant lutter Rovdyr sov.
Her er de Farver, som Voltaires Pensel laaner,
Han Himlens Aftryk ey for Navn af Tigre skaaner,
Sandt nok: at mangen Gang den blotte Skabning har
Giort dem til Mennesker, som ellers Rovdyr var.
Men mon han derved kan sit frekke Vid undskylde?
Mon dette Blad=Guld vel hans Laster kan forgylde?
Ney, Ney, hans Pen var alt for villig Sielens Tolk.
Og derved har han nok og slebet selv sin Dolk.
London.
Vaagn op Afgudiske! Vaagn op J Mammons=Slaver!
Som i et gyldent Støv jer levende begraver,
E)Set herom den Altvnalske Mercurius No. 145 under Arikelen af Parnt,
