Til Publicum.
Paa denne Skueplads i Aar har mange spillet,
Og Sang=Gudinderne har siunget vexelviis,
At en og anden her en Skiald har forestillet,
Det ey forringe kan den første Autors Priis.
Vor brave Prahl blev træt, maaskee af tunge Tanker:
Ja! Ja! fortrædne Tid, du sikkert trætte kan.
Enhver som møysomt det Uvisse sammensanker,
Og aldrig seer sig bragt til nogen sikker Stand.
Man aldrig nogen bør Fortienester aftrætte,
En Ærlig elsker Flid, men Avind mørker den,
Du skialdret got og net, og du i meer end dette,
Har viset Prøver paa du er en Musers Ven!
Gid Lykkens Sommer maae din Geyst paa nye oplive.
Begynd vor Prahl igien at synge nu som før;
Og om du aldrig vil paa Skuepladsen skrive,
Dit hældige Genie dog roses skal og bør!
Men de, vort Publicum! du Gienstand for Genier
Maae ey fortryde paa du noget ventet har!
Du selv kan vidne om, man tidt saa længe bier
Paa Ting som tusend gang af Værdie mere var!
Jeg slutter dette Aar paa min Forgiengers Vegne,
Og ønsker at jeg selv fik legge Pennen ned;
Thi Had, Uroe, Fortred, som dagligen begiegne,
Den allerstørste Lyst kan giøre tret og kied.
Nu sluttes dette Aar og denne Aargang endes!
Tak, hver Velynder! Tak, som læste dette Blad,
Et velmeent Ønske dig igiennem Pennen sendes,
Af alt hvad giøre kan et ædelt Hierte glad!
Bliv du et stændigt Maal for alle Velstands Deele,
Opnaae den Høyde som et Folk sig ønske kan,
Gid den Lyksalighed som hersker i det Hele,
Forenes med al Fryd hos hver Mand i sin Stand.
