49)
den Christne Religion siden indførte, vare baa¬
de Tiderne og Maaden af den offentlige Guds¬
dyrkelse paa det nøieste bestemte. De havde
tre Slags Høitider, en ugentlig, som kaldtes
Sabbaten, tre aarlige, og en stor Sabbat hvert
syvende Aar, som kaldtes Jubelaaret.
Sabbaten var fastsat til den syvende Dag i
Ugen, og denne Stiftelse er saa gammel, som
det menneskelige Kiøn. Vi finde det ikke alene
udtrykkelig sagt i Skabelsens Historie, men vi
kunne endog slutte det deraf, at, endskiønt Sab¬
batens Helligholdelse havde ophørt ved den ægyp¬
tiske Trældom, taler Moses dog derom, som om
en bekiendt Sag. Da der faldt dobbelt Brød i
Ørken paa den siette Dag, siger han til Folket:
Det er det, som Herren sagde: J Morgen er
det Sabbats Hvile for Herren. Denne For¬
nyelse af Sabbaten havde altsaa den samme
Grund, som alle Guds befalinger, nemlig
Kierlighed; den sigtede til at sætte Menneskene i
en Frihed igien, som det ægyptiske Tyrannie
havde berøvet dem. Det hele menneskelige
Kiøns Historie synes at stadfæste denne Jndstif¬
telse. Dersom Hviledagens Helligholdelse ikke
var ligesaa gammel som Verden, hvorledes skul¬
de da alle Folk til alle Tider have været enige i
at regne syv Dage til en Uge, en Jnddeling,
som er blot frivillig, og ikke grundet paa nogen
