116.
ket igiennem Maven med en Kaarde, som sad endnu fast der¬
udi; ved Siden af ham gik et Fruentimmer, som havde taget
ham under Armen, siden det lod, som han vilde falde hvert
Øyeblik. Jeg havde stor Medlidenhed med denne stukne Mand,
og ønskte at vide, hvem der havde tilføyet ham denne Ulykke.
J det samme saae jeg med Forundring, at det var vor gamle
Skræder, som i Følge med nogle af sine Venner krøb til Kir¬
ken, for sammesteds at lade sig pie til sin Huusholderske, ef¬
terdi det kostede mindre, at lade sig copulere i denne Kirke,
end i de andre. At han havde spændt Kaarden saa høyt op,
giorde, at han saae ud, naar man var noget fra ham, lige¬
som Kaarden var stukket ham igiennem Livet. Brudgommen,
der samme Dag havde høye Hæle under sine Skoe, havde til
ald Fortred tabt den ene Hæl; vilde han nu ikke komme, som
en Haltende i Kirken, saa maatte han gaae paa Tæerne med
den høyre Fod, Han var gandske vaae i Ansigtet, og Ange¬
stens Sveed forraadde allerede en uformuende Ægte=Mand.
Da jeg nu mestendeels havde udhvilet mig en Time paa
dette Bierg, og betragtet alt det, som jeg nu har fortalt, gik
jeg til Wurmstad, og fandt net op den Klokker, til hvilken
eg havde Recommendatious=Brev, og hans Kone ved Mid¬
dags=Maaltidet. Han tog meget høflig imod mig, men hans
Kone blev saa rød om Næsen, som en Kalecutisk Hane. Hun
ærgrede sig over at jeg just skulde komme ved Maaltids Tiid.
Men hvor kunde jeg vide, at Klokkeren i Wurmstad spiiste
først til Middag, om Eftermiddagen imellem 2 og 3. Hans
Kone kunde af Ærgelse ikke faae et Ord frem, men kastede alle
de Krebs, som laae paa hendes Tallerken, tillige med Skal¬
lene af dem, som hun havde spiist, op i Fadet igien til de an¬
dre, og gik ud af Stuen. Jeg bad om Forladelse, fordi jeg
kom paa saadan ubeleylig Tid til dem; men hun svarede mig
ikkun med et Smeld af Døren; hun slog Døren saaledes til,
at det rystede i Vinduerne. Hendes Mand undskyldte hende,
