384
Medicus. Kun gesvindt Klæderne af! Lad mig
betragte Pulsen! (Jeg trykkede hans Haand,
temmelig haard, han skreeg.) Pulsen slaaer
hidsig. Kun gesvindt til Aareladingen!
Barb. O ney, min Herre! jeg beder, jeg beder -¬
Spion. Fny skamme sig! Er De, som en fornuftig
Mand, saa bange for at aaretaves. Deres
Ansigt brænder som Jld, ligesom Jld, min
Herre.
(Han vilde staae op, men jeg satte ham med
en vis sterk Tempo ned igien, han giorde en
meget uordentlig Mine derved.)
Har jeg ikke en let Haand, Herr Physicus! til
at aarelade og til at barbere. (Jeg tænkte,
at han loe over mine Jndfald, men han beed
Tænderne tilsammen.) Naa, Herr Apotheqver!
endnu et Pulver!
Varb. Jeg betakker mig. Ney! ney! ney! ney!
Spion. De skal sandelig æde alle de Pulver op, som
De har bragt med sig. Dette Hiortehorn ska¬
der Dem aldeles intet. Kun frisk uddrukken!
drik De, at vi kand komme til at aarelade.
(Jeg satte ham Glasset til Munden.)
Barb. Jeg vil gierne tage Pulverne ind, men jeg
trygter mig for at aarelades. De har en me¬
get tung Haand, og derhos saa er jeg frisk og
sund. (Susanne loe.)
Spion. Susanne! Her skal i see, at jeg vil ret curere
eders Doctor udaf Grunden. Nok et Pulver,
Herr Barbeer!
Barb. Mig skader slet intet, slet intet, slet intet, --
Spion. Susanne! kom 2 Pulvere i Thekoppen, Herr
Docteren skal tage den ind, den gode Mand
har ærgret sig
Barb. Jeg beder, forskaan De mig! -- Jeg kand
ikke drikke meere.
Spion. Maaske De har Appetit til at spise?
Barb. Gandske og aldeles ingen Appetit, min Herre!
Spion. Jeg vil snart skaffe Dem Appetit. Susanne!
bring mig en salt Sild og et Stykke Brød!
